Foto: William Zeiner.

Steinhvelvbru fra 1849. Brostedet har ligget her i uminnelige tider. 
Navnet på området har tidligere vært skrevet på ulike måter: Hoyn, Haaien, Høien, Høyen, Høiem og Håjen.

Veien
Fra eldre tid hadde Toten mest samferdsel sydover. Den eldste veien utad var Kjølvegen som dannet forbindelsen mellom Mjøsa og Randsfjorden. Veien gikk over Leina (Lenaelva) ved Håjen og videre over Kolbu til Eina og oppover bakkene til Høgkorsen. Lenge var dette den eneste kjørevei om sommeren når folk fra Toten skulle sydover til Kristiania, Bragernes (Drammen), Kongsberg og til bygdene syd for Høgkorsen. Veien var særs viktig for geistlig- og verdslig administrasjon.  Hedensk tid  hadde Hadeland og Toten felles tingsteder, og etter kristendommens innførelse bruke Hamar-bispene denne veien når de  for i visitas. Fra de eldste tider og fram til 1815 hørte Toten oog Hadeland til samme fogderi.

Helt fra tidlig middelalder fortelles det om broen ved Høiem. Fra Oluf Børgessøns dagbok-optegnelser om Oslo-bispen Jens Nilssøns visitasreiser i Oslo og Hamar stifter 1593-1597 vet vi at biskopen passerte Høiem bro søndag den 8. september 1594. Den gang var det kun bro over Lenaelva ved Håjen og Bråstad. 

Den nåværende broen erstattet en tidligere trebru, stygt skadet under flom.
Enda tidligere skal dette ha vært et kjent som vadested.

Brua
Brua ble oppført av Christians Amt i 1849 i en tid da Kjølvegen var definert som hovedvei og ble benyttet som ferdselsåre gjennom bygda. Fra Beretning om Christians Amtsformandsskaps forhandlinger i aaret 1851 ser vi at brua således omtales som Höien Hovedveibro. Har går det også fram at det var entreprenør Ole Pedersen Rødningsberg som bygde brua på bakgrunn av beskrivelser, tegninger og betingelser fattet av amtet.

Brua er av tørrmurt kalkstein. Den er 30 meter lang, og har 11 meter mellom hvelvbuene i bunnen. Vegbanen varierer fra 6,5 til 7 meter.  

Totens Bygdebok bind 1 opplyser at det var gråsteinsmurer Ole Thorsteinsen Opsahlhagen (1801-1888) som muret Håjenbrua, Stjernbrua, Kuskestugubrua og Grosetbrua, som alle er hvelvsbruer. 

Opplysninger i Totens Bygdebok kan det tyde på at "den nye Håjenbrua" ligger litt lengre ned i elva enn den gamle brua. 

Håjen bru, ca. 1930. Foto: S.B Røisli. Eier: Mjøsmuseet.

Vei, bru og eierskap
Håjen gård, med elva som grense, lå etter prestegjeldets deling i 1826 og formannskapslovene med kommunalt selvstyre i 1837, i Vestre Toten kommune. Fra 1908 ble Håjen en del av Kolbu kommune.

Kjølvegen var på Østre Totens side av elva nedklassifisert til bygdevei allerede i 1854, mens vegen på Vestre Toten side ble nedklassifisert i 1857 etter at trafikken fra Høgkorset mer og mer kom til å gå over Einastranda om Mjørlund til Blili og forbi Aas kirke og videre til Østre Toten.

Veiloven 15.september 1851 slo fast at vedlikehold av bygdeveier skulle fordeles på herredets matrikkelskyld uten godtgjøring. Kommunene delte veiene inn i roder om vedlikeholdes i sin helhet av gardbrukerne. Lensmannen, sammen med de de respektive rodemestere, som valgtes av herredstyret, var ansvarlig for veienes forsvarlige vedlikehold.
 I 1889 vedtok Østre Toten herredstyre at vedlikeholdet av veiene skulle skje ved veivoktere.

Nye kommunikasjonsårer
Nye veier og fremkomstmidler førte rundt århundreskiftet til nye ferdselsårer.

I 1879 besluttet styret på Gjerstad Brenneri å bygge bru over Lenaelva. Fra 1890 da Lensbygdaveien, Skreia- Olterud- Valle, ble fullført kom trafikken til å gå forbi brenneriet.

Ny hovedvei gjennom Toten ble bygget i 1880-åra med chausseer i retning Reinsvoll, Gjøvik og Minnesund. Veien gjennom Skreifjella ble ferdigstilt i 1891. I 1902 kom jernbanen til Toten. 

Kulturminne
Bevaring av Håjen bru som kulturminne har helt siden 1930 vært et gjentagende tema i lokalpressen. Brua blir omtalt som «den ærverdige stenbro», «et minne fra gammel tid», «et historisk minnesmerke», «et museumsverk som bygden eier», og som «et kulturminne bygden bør bevare». Brua blir beskrevet som sjelden, eiendommelig og vakker.

Totens blad skriver 6.mai 1930
«... legger man merke til brostedets beliggenhet vil man måtte beundre våre forfedres omhu når de har valgt bosted over elven. Broen ligger lunt og sikkert for isgang og flom».

1936-38 Foto: S.B Røisli Eier: Mjøsmuseet

Restaurering
Opp gjennom historien har restaurering og vedlikehold av Håjen bru lidd under mangel på eier og økonomi.

I 1937 avsa Totens Blad nærmest dødsdom over brua på grunn av forsømt vedlikehold over flere år. Fra gamle avisartikler kan vi lese om restaureringen av brua, og mangel på sådan, fra 1930 og framover til 1952. En brukomite av interessenter sørget i 1934 for at det søndre brokaret ble sementstøp slik at ikke brua raste ned. På våren 1937 sviktet det andre brokaret. Det var ikke lenger snakk om behov for en overfladisk reparasjon, men hele brua måtte restaureres.

Kommunen vegret seg lenge for å ta ansvaret. Lokalavisa stilte flere kritiske spørsmål rundt denne holdningen; «..Den gamle stenbro har gjennom en menneskealdre vært offentlig vei og det er ikke så liketil for de private og interesserte å overta det offentliges arvegods i så skrøpelig tilstand.» Restaureringsarbeidet ble ansett som en bygdesak, og Totens Blad startet kronerulling.

Flere av Håjen-beboerne satte seg i spissen for å få riksantikvaren interessert i saken. Sommeren 1937 blir det klart at Riksantikvaren ville stille faglig veiledning tilgjengelig mot at både kommunen og private bidro økonomisk. Arbeidet blir startet opp i 1937, men stoppet etter kort tid opp. Brua stod så halvferdig i 15 år. En provisorisk gangsti ga fremkommelighet for gående, men brua kunne ikke kjøres. Etter hvert kom også kommunen sterkere på banen med økonomiske bidrag, og restaureringsarbeidet ble fullført i 1952.  

I 1968 ble det satt opp rekkverket på brua. Dette var et samarbeid mellom kommune, Lena Idrettslag og Toten historielag.

Dagens bruk og behov for tiltak – mange brukere, men ingen eier
Brua er et kulturminne og landemerke. Området er i dag et populært nærturområde.

Brua benyttes som adkomstvei både til Lena stadion og Toten travbane, og det ferdes mange barn og unge over brua.
Pilegrimsleden kommer her, fra Kolbu kirke og ned mot Håjen, og følger den gamle middelalder-vegen videre til Hoff kirke.

Siden 2017 har Østre Toten kommune, Lena idrettsforening og Toten travselskap arbeidet sammen med Statens vegvesen Region øst, Statens vegvesen - Norsk vegmuseum og Kulturarvenheten i fylkeskommunen for å sikre brua på best mulig måte, og samtidig ta vare på brua som kulturminne.

Arbeidet er støttet av Kulturminnefondet, Stiftelsen Uni, Toten Sparebank og med spillemidler via Innlandet fylkeskommune. 

Kilder:

• Utskrift fra lensmann Even Gihles protokoll i 27.janur 1849.
• Beretning om Christians Amtsformandsskaps forhandlinger i aaret 1851.
  S.J Selmer, Lillehammer 1852
• Totens Bygdebok, bind 1, s.373 og s.537
  Hellstrøm & Nordahls boktrykkeri AS, Oslo, 1952
• Totens Bygdebok, bind 2, s.169-197
  Nasjonaltrykkeriet- Oslo, 1953
• Lena I.F:  Jublieumstidsskrift 1907-2007- Idrettsglede i 100 år- s.5
• Nasjonalbiblioteket , gamle avisartikler.