FORMANNSKAPET I ØSTRE TOTEN: Tor Gaute Lien (fra venstre), Wenche Rustad Wangen, Lars Braastad, Bror Helgestad, Ole Magnus Stensrud (kommunedirektør), Guri Bråthen, Nils Brodal og Bjørn Bollum.

Saksfremlegget er utarbeidet av kommunedirektørene i Østre Toten, Vestre Toten og Gjøvik i samarbeid med Bengt Brandtzæg fra Telemarksforskning. Saken fremmes likelydende i de tre kommunene. 

De tre formannskapene møttes til felles orientering før de hver for seg behandlet innstillingen. Alle tre stemte enstemmig for utredning. 

Saken skal videre i de tre kommunestyrene. Kommunestyret i Østre Toten behandler saken 13. november. 

Se alle dokumenter som omhandler kommunestruktur Toten/Gjøvik

Bakgrunnen for møtet

20. juni i år hadde de tre kommunene felles formannskap på Raufoss. Der ble det vedtatt at de tre kommunedirektørene skulle utarbeide et felles saksframlegg om nettopp å utrede muligheten for sammenslåing. Dette arbeidet er nå gjort og kommunedirektørenes innstilling ligger på bordet. Her er den:

1.  Kommunestyret vedtar at det startes en utredning om sammenslåing mellom Østre Toten, Vestre Toten og Gjøvik kommuner. 
2.  Vedtaket er gjort under forutsetning at de tre kommunene gir sin tilslutning til å delta i utredningsarbeidet. 
3.  Utredningen skal synliggjøre utfordringsbildet og mulighetsrommet for kommunene, sammen og hver for seg, og hvordan dette kan håndteres med og uten sammenslåing. 
4.  Prosessen gjennomføres som beskrevet i saksframlegget når det gjelder organisering, medvirkning, framdriftsplan og med de ressurser som stilles til rådighet fra statsforvalteren og Kommunal- og distrikts departementet. 
5. Kommunestyrene fatter beslutninger om videreføring av arbeidet ved sentrale milepæler i henhold til framdriftsplanen. 

Argumenter for en kommunesammenslåing

I saksframlegget er det listet opp en rekke fordeler og ulemper ved en kommunesammenslåing. 

Her er noen av argumentene for:

• styrke kommunens kapasitet for å levere gode tjenester, være utviklingsorientert og kunne ta på seg nye oppgaver
• større og mer attraktive fagmiljøer
• større kommuner er mindre sårbare økonomisk for uforutsette hendelser
• En større kommune kan få sterkere utviklingskapasitet både overfor regionale og nasjonale myndigheter, og det kan bli lettere å finne bærekraftige, effektive og framtidsrettede løsninger.
• En større kommune kan ha større handlingsrom med tanke på å påvirke framtidig utvikling.
• En større og sterkere administrasjon kan gi bedre forutsetninger for å legge til rette for plan- og økonomiprosesser som sikrer sterkere politisk styring og kontroll med prosesser som for eksempel budsjett- og økonomiplanprosesser. 

Argumenter mot en kommunesammenslåing

Her er noen av argumentene mot:

• Frykt for sentralisering og følelse av ikke å være “ herre i eget hus”.  Frykten er størst blant de som ikke får kommunesenteret. Frykt for at de demokratiske mulighetene for å påvirke utviklingen av eget sted blir svekket og at ressurser og tjenester blir borte fra kommunen.
• Større avstand mellom politikere og innbyggere

Det er ikke uten videre gitt hva konsekvensene av en sammenslåing vil være. Det avhenger av blant annet lokalgeografiske forhold, hvor integrert kommunene er fra før, i hvilken grad man har felles interesser, utfordringer og mål, hva man ønsker å oppnå med en kommunesammenslåing, og hvordan man velger å organisere og innrette den nye kommunen for å nå disse målene.

Krever god forankring og medvirkning

I saksframlegget peker kommunedirektørene på at det viktig med god, lokal forankring og medvirkning og at det har vært undervurdert i tidligere prosesser.  De mener det er viktig å skape en felles forståelse av de utfordringene kommunene står i og hvordan de og mulighetene kan håndteres. 

Om det blir en gevinst og eventuelt hvor stor denne blir ved en sammenslåing, vil avhenge av hva slags sammenslåing det eventuelt blir og hvor mye samarbeid som allerede er på plass. 

Kommunedirektørene understreker at det vil være en grundig kartlegging av hva som er utfordringer og muligheter i en eventuell sammenslåing.  De ser fire faser:

1. utredning og politiske diskusjoner (november 2024–juni 2025)
2. innbyggermedvirkning (september–november 2025)
3. forhandlinger (desember 2025)
4. innbyggerhøring og beslutning (april 2026–januar 2028).

Folkeavstemming eller ikke?

Dersom politikerne mener at kommunene kan stå bedre rustet for å møte framtida sammen enn hver for seg, ser kommunedirektørene det som naturlig å forhandle om en intensjonsavtale.

Ulike høringsformer mot innbyggerne kan være aktuelle, men den vanligste høringsformen har vært folkeavstemming. Folkeavstemminger i Norge er rådgivende, men det er få tilfeller hvor politikere ikke hører på folkemeningen i slike spørsmål. 

“Skal spørsmålet om kommunesammenslåing avgjøres av innbyggerne, vil det helt klart være en fordel om innbyggernes beslutninger også i størst mulig grad er basert på kunnskap om kommunenes utfordringer og framtidsutsikter”, står det i saksframlegget. Det innebærer også forståelse av i hvilken grad, og eventuelt på hvilken måte, kommunene står best rustet til å drive tjeneste- og samfunnsutvikling for innbyggerne, sammen eller hver for seg. 

Det fordrer at innbyggerne i en relativt tidlig fase er involvert i prosesser hvor de får være med å diskutere, stille spørsmål og komme med innspill til hvordan kommunen best kan håndtere framtidige utfordringer og muligheter – alene eller sammen med andre kommuner. 

Et godt opplegg for innbyggerdialog, informasjon og kommunikasjon, vil derfor være en viktig del av et opplegg for å utrede kommunesammenslåing, mener kommunedirektørene. Her ser de blant annet for seg bruk av by- og bydelab.